Jiu Jitsu – samuraienes kampform

Jiu Jitsu bygger på trender innenfor kamptrening blant samuraier i 1600-tallets Japan. Det ble lagt vekt på ubevæpnet trening, men med utgangspunkt i at motstanderen kunne være bevæpnet. Jiu betyr myk eller smidig, mens jitsu kan oversettes som teknikk eller kunst. Som i judo og aikido dreier det seg mye om å bruke angriperens kraft, bevegelser og ubalanse mot ham. Denne kampformen krever derfor både tålmodighet, balanse, timing og konsentrasjon. Det handler GABRIEL_VELLA_vs_ROMINHO_51om å vente på motstanderens feil og utnytte dem maksimalt. En moderne definisjon av jiu jitsu er at det er metode som går ut på å beskytte seg i nærkamp, møte en bevæpnet fiende, uten selv å bruke våpen. Noen mener imidlertid at det ikke nødvendigvis er en forutsetning å være ubevæpnet, og at små våpen kan være del av et fullstendig jiu jitsu forsvar.

En slik utlegning passer imidlertid dårlig med kampformens tidligste røtter, da den tok utgangspunkt i den nye samfunnsformen i Japan i det 17. århundre. På denne tiden hadde utlendinger blitt stengt ute fra Japan, og alt ble satt inn på å bevare freden i landet. Våpen ble nærmest til pynt i en periode på 200 år. Likevel forekom det selvfølgelig konflikter og kriminalitet, så for å forsvare seg lærte samuraiene som samfunnets støtter og folkets beskyttere jiu jitsu. En periode var det stor vekt på slag, tildels av svært farlig karakter, som kunne ødelegge øyne eller treffe hals og nakke med dødelig utfall. Over tid falt imidlertid disse teknikkene bort, og det ble større vekt på å låse, kvele, eller kaste motstanderen. Med disse teknikkene kunne en spare egen energi og heller benytte seg av motstanderens egen kraftutfoldelse.

En avlegger av jiu jitsu som har blitt veldig populær de siste årene er brasiliansk jiu jitsu, eller BJJ som det gjerne kalles. Her fokuseres det mye på forskjellige teknikker tilpasset liggende kamp, som har vist seg godt egnet også til blandet kampsport (MMA).