Bryting – en av verdens eldste idretter

Bryting er et basketak mellom to utøvere der det ikke er lov å slå eller sparke. Hvorvidt det er lov å angripe motstanderens bein er avhengig av stilarten.

Brytesporten er uendelig gammel. Det er funnet helleristninger vurdert til å være mye over 10 000 år som viser bryting med lignende grep, bevegelswrestlers-79547_960_720er og posisjoner som i dagens toppidrett. De samme grepene finnes utrolig nok også på faraoenes gravkamre. Bryting var dessuten på programmet i antikkens olympiske leker, da som den siste og svært betydningsfulle øvelsen i klassisk femkamp. Derfor kom naturligvis også bryting på det moderne OL-programmet helt fra starten i 1896. I det siste har det vært antydet at bryting burde fjernes fra OL, men dette måtte IOC gå tilbake på etter massive protester.

Den formen for bryting som alltid har vært mest vanlig i Norge kalles gresk-romersk bryting. I likhet med boksing og mange andre idretter er bryting delt inn i vektklasser fordi større kroppsvekt er en stor fordel i denne typen sport. Kampbildet er gjerne litt annerledes i de letteste og de tyngste vektklassene. I de letteste blir det langt flere kast og ruller, mens det i de tyngste gjerne er en nervekamp som avgjøres med enkle nedtagninger når den ene bryteren med sin styrke, hurtighet, og timing oppnår et kortvarig overtak. Det har imidlertid også vært tungvektsbrytere som har vært så rå at de har kastet sine motstandere med regelmessighet. I ettertid har det imidlertid blitt kastet mistanke over enkelte av disse bryterne på grunn av den utstrakte bruken av doping i enkelte miljøer, som for eksempel innenfor russisk bryting.

En alternativ form for bryting kalles fristil (må ikke forveksles som fribryting, som kun er underholdning med manus og ikke noen egentlig kampform eller idrett). i fristil er det lov å bruke beina til å felle motstanderen, og det er også lov å ta grep under hoftene. Både gresk-romersk og fristil bryting er OL-grener.